lauseting

(Har noen skjønt av bloggtitlene at jeg liker bokstavrim, eller?)

Siden det har gått ei uke siden forrige livstegn, uroer kanskje mange seg for at jeg har stagnert der ute på bygda. Men den gang ei, jeg er forlengst tilbake i Oslo. I og med at jeg hadde skaffet meg helgepass under årets by:Larm ved å jobbe litt for festivalen i forkant, tenkte jeg nemlig at jeg like godt kunne være litt hipsterkulturell og få med meg et par-tre konserter.

Misforstå meg rett; jeg liker festivaler. Men jeg foretrekker den typen som avholdes i siviliserte former, og da snakker vi i første rekke om kunst, film, litteratur og denslags. Musikkfestivaler avholdes beklagelig ofte på åkrer og enger hvor jeg strengt tatt ikke har noe å gjøre. For det første er det ikke terreng for høye hæler, og for det andre må jeg enkelt og greit ha tilgang til daglig dusjing. Roskilde, for eksempel? Hadde ikke dratt dit om jeg hadde fått betalt for det engang.

Ironisk nok har jeg av en eller annen grunn gått hen og skaffet meg foruroligende mange venner som synes det er aldeles toppers å plaske rundt i gjørma iført Converse, den samme mascaraen sjette dagen på rad, samt en ånde som stinker øl, tyggis og gudene vet hva av kroppsvæsker. Mange av dem turer rundt på musikkarrangementer uti alle slags huttiheiter året rundt. Slikt føler jeg verken lysten eller kallet til, men by:Larm er derimot et hederlig unntak, siden det tross alt arrangeres midt i byen. På asfalt, innendørs, og med tilgang til ordentlige toaletter.

På fredag karret jeg meg derfor helt opp til Stratos for å vugge legemet til IGNUG, et dansk synth-band med stor sans for neon, surrealisme og sensualitet. Resten av kvelden gikk jeg rundt og nærmest tryglet folk om å se dem dersom de fikk muligheten, for det var en aldri så liten utadæsjælopplevelse av en live-opptreden. Og jeg var til og med edru - enn så lenge. Da jeg omsider lot meg overtale til et aldri så lite vinglass, ble det imidlertid fort et par-tre-fem til. Seks timer senere befant jeg og omtrent femtini andre oss på et av byens hotellrom; endatil en såkalt kongesuite, hvor det etter sigende ble herjet og sablet champagneflasker i hytt og gevær.

Da jeg våknet neste morgen, hadde jeg en besynderlig følelse av å ha klina med noen, men kunne av åpenbare grunner ikke vite helt sikkert. Da samboer nr. en - som jobbet under hele festivalen - kom hjem senere, sa hun; "Hører at du hygget deg i går. Klina fikk du gjort også, ifølge folk."

"Morsomt at du sier det," sa jeg, "for det føles jaggu slik ut. Men jeg aner ikke med hvem."

"Joda. Sjefen."

Hehe. Se det, du.

Lørdagen var ikke stort bedre. Mer om det en annen gang, men for min del ble by:Larm 2012 i hvert fall avsluttet på et hotellbad i selskap av to tjue år gamle gutter og en pappeske full av stjålet alkohol. Og jeg kom ikke hjem før halv tolv. Neste dag. Via trikken. Må ha vært et ualminnelig fresht syn, kan jeg tenke meg.

Og enda var det som sagt en skarve byfestival. Er det rart jeg ikke orker tanken på alt dette i tillegg til telt, vær og vind, og ingen tilgang til skikkelig kroppsvask?