lauseting

Jeg dristet meg som kjent til å se på finalen i Melodi Grand Prix denne helga, og oppdaget til min overraskelse at jeg sitter på et engasjement som ikke kan bety annet enn at jeg har vært tidenes MGP-skrulle i et tidligere liv. Jeg stemte til og med(!) Men det er såpass flaut at jeg ikke kommer til å fortelle det til noen, altså.

I ettertid leste jeg imidlertid et par artikler i diverse nettaviser, og ble rent ut sagt sjokkert av hvor hatske enkelte folk tillot seg å være i kommentarfeltene. Voksne mennesker som man skulle tro hadde anstendighet nok til å finne seg for gode til å rakke ned på en knapt fireogtjue år gammel debutant de strengt tatt ikke vet en tøddel om, satt bak tastaturene sine - uten andre problemer her i verden enn at de sikkert hadde spist en lørdagstaco eller to for mye tidligere på kvelden - og spydde edder og galle over hvor forferdelig fælt resultatet var.

Rett skal være rett; det er ikke til å stikke under et baksete at jeg har lett for å la meg affisere av et pent fjes, så at den godeste Tooji har et ansikt jeg kunne slikket til beinet, og et sett hofter jeg gladelig ville ridd langt inn i solnedgangen, kan ha veid tyngre enn kvaliteten på selve sangen. Okke som; ikke at jeg er noen ekspert på området, men av det startfeltet vi satt med, tror jeg nok at vinnerlåta er et av bidragene som vil ha best sjanser i Baku.

At folk ikke er enige i det, er for så vidt helt i orden, men argumentene mot Tooji gikk ikke først og fremst på kvaliteten. De gikk på hudfargen hans.

I 2012 er dette faen meg uholdbart. Noen lesere syntes det var ille at Norge for andre året på rad sendte en "utlending," mens andre sverget å aldri mer betale skatt til et land som "hatet sin egen kultur." Det ble ropt om rigging fra både NRK og den rødgrønne regjeringa, konspirasjoner i regi av det muslimske miljøet, og hvor naive folk flest er som ennå ikke ser hvor utspekulerte og late innvandrerne i dette landet er.

Jeg blir helt svett, jeg.

Diskusjonene gikk i hovedsak ut på hva som er typisk norsk, og at Tooji Keshtkar i alle fall ikke er det. Hvilket forvirrer meg. Han kom hit i sitt første leveår, har tatt utdannelse og jobber i noe så matnyttig som barnevernet. Han snakker språket flytende og betaler så gladelig man kan sin skatt til staten. Han bidrar like mye til samfunnet som enhver annen - han bidrar jaggu meg mer enn hva jeg gjør - og betrakter så vidt jeg kan se Norge som sitt hjemland. Til alt overmål virker han dessuten både ydmyk og takknemlig for alle mulighetene han har fått. Jeg begriper ikke hvorfor han likevel på død og liv skal anses som utlending bare fordi han har en mørkere tone i huden enn flertallet. Er ikke fyren et strålende eksempel på vellykket integrering? Er han ikke faktisk et eksempel til etterfølgelse, og en vi her til lands bør være stolte av?

Av ren nysgjerrighet; hva med de fremtidige barna til Tooji? Og barnebarna? Oldebarna? Hva skjer med norsk-iranere, norsk-pakistanere og norsk-afrikanere som en vakker dag har bodd i Norge i fem-seks generasjoner og ikke lenger har noen tilknytning til landene forfedrene kom fra? Skal de fremdeles ikke få kalle seg norske, kun på grunn av hudfargen? Jeg har ingen forståelse for denne trangen til å sette mennesker i boks, enten det gjelder hudfarge, seksualitet eller religion. Når skal vi innse at mangfold er en styrke, og ikke en svakhet? Etter i fjor sommer finner jeg det rett og slett hårreisende at det fremdeles snakkes om "dem" og "oss."

Men tilbake til MGP, trivialitetenes ultimate arena, og hvor viktig det tilsynelatende er for dette landet å sende noe såkalt representativt. Jeg kan oppriktig talt ikke se at årets bidrag er så til de grader utenlandsk, hva nå enn det måtte bety. Ja vel, så hører man et par eksotiske trommerytmer i ny og ne - big deal. Bortsett fra det synes jeg den føyer seg seg greit inn i rekken av tradisjonelle MGP-poplåter. Så kan man dessuten spørre seg hvor "norske" de tidligere vinnerbidragene våre har vært. Jeg har nemlig slått opp i historieboka: Elisabeth den-gang-Andreasson utgjorde halvparten av Bobbysocks i 1985, men hun var importert fra söta bror. Secret Garden vant ti år senere, med en frontfigur fra Irland. Og nasjonalskatten Alexander Rybak kommer da vitterlig fra Hviterussland.

Kan ikke huske å ha lest om noen som har klaget i disse tilfellene. Eller finnes det ulike grader av "utlending"?

Nå er det ikke meningen å generalisere, men jeg mistenker at mange av disse surmulende kritikerne er de samme som syntes Plumbo var sabla fine og ordentlig norske greier, og i så fall taler jeg vel uansett for døve ører. Antakeligvis er jeg nemlig ingen ekte Ola Nordmann i deres øyne, for jeg har verken iPhone, flatskjerm eller Nintendo Wii.

Heia Tooji, sier jeg, prinsen av Persia og prinsen av Norge.