lauseting

"Part deux" er fransk og betyr "del to," for dere som ikke vet det. Dette er med andre ord et oppfølgerinnlegg.

For halvannen uke siden befant jeg meg som kjent på Bøler, og syndet med stor og inderlig innlevelse. Ikke bare var det greit å få pløyd åkeren igjen, men etter gjentatte forsøk på å bli respektabel i løpet av en lang og uvanlig tørr vinter, var episoden i hagen befriende på så mye mer enn én måte.

Ulempen er at jeg nå har sprukket rojalt. Villdyret har våknet, og jeg har kronisk løpetid. At det er påskeferie og jeg tilfeldigvis befinner meg på et skisted fullt av berusede og vårkåte mannebein i alle aldre, er mildt sagt uheldig. Eventuelt jævlig godt planlagt, alt ettersom hvilken side du velger å se det fra. Personlig har jeg ikke riktig bestemt meg ennå, for blir det ikke noe tafsing i påsken, kommer jeg til å slite med alle frustrasjoners mor når jeg vender tilbake til Tigerstaden. Og det kan bli fryktelig, fryktelig stygt.

Mindre enn to uker etter at min libido gjorde som Jesus for drøye to tusen og tolv år siden, og plutselig våknet når alle trodde den var død og begravet, har jeg allerede gått på en liten smell i så måte. Av årsaker som er like uklare for meg som alle andre, sendte nemlig Bølergutten meg et par tekstmeldinger i dagene etter den vesle hagefesten vår. Og på lørdag, med en viss promille og oppildnet av at venninnene jeg var ute med mottok penisbilder fra fuckfriendsene sine, kostet det meg ikke stort å fiske frem mobilen og sende avgårde en og annen mindre velvalgt tekstmelding tilbake. Samtalen som fulgte, forløp i omtrentlige ordlag slik:

Jeg: "Ute?"

Han: "Nei, dessverre. Slapper av hjemme."

Jeg: "Ja vel. Sitter i hvert fall på Karl Johan." Hint, hint.

Han: "Det var jo dumt. Er nok litt sent for meg å dra ut nå, da."

Jeg: "Your loooooss!" Snap snappety snap snap.

I edru tilstand innser jeg jo at slik oppførsel kan synes en tanke freidig etter kun en time eller to på kne med fyren, men på den annen side kommer jeg aldri til å være annet enn ærlig og direkte dersom det er noe jeg har lyst på. Spesielt hvis det jeg har lyst på er et uforpliktende fylleligg, hvilket jeg ikke kan skjønne annet enn at alle oppegående gutter med den største sannsynlighet vil si ja takk til. At det ikke ble noe av på lørdag, tilskriver jeg altså at det var dårlig planlegging, og umulig at han ikke var keen.

Samtidig kan det være at jeg faktisk dodged a bullet. Sambucca-venninna mi, som i utgangspunktet overhodet ikke kan anklages for å være min go-to-girl når det gjelder moralsk rådgivning, påpekte et faktum som jeg - med min manglende evne til å bedømme akseptabel oppførsel - rett og slett ikke hadde tenkt over.

Han fikk tross alt faren sin til å kjøre meg hjem. Han ringte ikke en taxi, ikke et søsken, ikke engang en kompis. Men faren. Frk. Sambucca mente det var en smule bekymringsverdig av en fyr i midten av tjueårene, og jeg er villig til å si meg ganske enig. Å ha en såpass god tone med foreldrene sine er rett og slett ikke sunt.

Så jeg har faktisk slettet nummeret hans, først som sist.

Han som hadde så store sko også, da. Og med sko, så mener jeg penis.

I miss that penis.

Tidligere i vinter tillot jeg meg på et tidspunkt å klappe meg selv høylydt på skulderen fordi jeg hadde truffet en unormalt voksen beslutning i en mildt sagt prekær situasjon. Riktignok var det kanskje ikke det mest ideelle tidspunktet å treffe den på, men umiddelbart etter skulle du likevel ha lett lenge for å finne et mer fornøyd menneske vest for Oslofjorden enn yours truly. Noen husker kanskje munnfullen? Om ikke, så anbefaler jeg folk å lese den vesle perlen av en anekdote før man fortsetter. Jeg oppsummerte i sin tid hendelsen slik:

"Denne solskinnshistorien virker nok patetisk for mange, men for meg markerer den noe helt spesielt. For et år siden ville ikke tanken om at dette var upassende atferd ha slått meg i det hele tatt. For seks måneder siden ville den nok det, men jeg ville i det minste ha fullført jobben. Om seks nye måneder har jeg kanskje vett nok til å si nei takk fra starten av. Tenk at det begynner å bli folk av meg. Det er nesten så jeg vil si at jeg holder på å bli voksen."

Eeeh, hehe... Not so much.

Nå skal du høre. For rimelig nøyaktig en uke siden befant jeg meg på byen. Sånn for én gangs skyld, mener jeg. Samboer nr. én og jeg bråbestemte oss for ost- og vin-kveld - med ekstra trykk på vinen. Og av tolitersboksen med rødvin rakk vel jenta knapt å forsyne seg to-tre ganger før jeg hadde tømt resten. Jeg var med andre ord i tilnærmet ekstatisk humør allerede før vi kom på den fantastiske ideen om å fortsette kalaset utaskjærs.

Jeg skal spare folk for hva som skjedde innenfor skjenketiden - først og fremst fordi jeg har problemer med å huske det selv, men også fordi festen, om du vil kalle det det, ikke begynte for alvor før etter klokka tre.

Samboeren benyttet kollektivtransporten tilbake til Bislett, mens jeg på død og liv ville gå. Pleier å være sånn. Jeg får alltid lyst på frisk luft når jeg har fjorten i promille, muligens fordi det er på dette tidspunktet jeg har størst tro på mitt eget talent til å gå store strekninger på høye hæler. I tillegg vet jeg av erfaring at det er på gata man snubler over de beste historiene, og det er en kjent sak at jeg takket være det plutselige sommerværet er i det historiefortellende hjørnet for tiden. Type Asbjørnsen og Hoe, hvis du skjønner hva jeg mener.

Anyways. Kort fortalt snublet jeg over en tilfeldig kar, da. Der og da hadde jeg ikke den villeste anelse om hva han kalte seg (jeg har senere oppdaget at jeg lagret nummeret hans som "Han"), men han var ikke så aller verst å se på, omtrentlig like bedugget som meg selv, og ikke minst sinnssykt flink til å kline. At han ikke var i stand til å lire av seg stort annet enn "Fy faen, du er så sykt deilig" gjentatte ganger, virket heller ikke dempende på libidoen. Ja, jeg har av og til den effekten på folk. Rett og slett fordi jeg strengt tatt er rimelig deilig.

Vi fant oss til rette over store deler av Oslo sentrum, det være seg oppetter husvegger, på benker, midt i gata - og jeg mener å huske at vi på et eller annet tidspunkt var innom en lobby, før han omsider undret om jeg kanskje ville bli med ham hjem. "Kjør på" - eller noe i den duren, snøvlet antakeligvis jeg, og ba ham vennligst praie en taxi. 

Og stakkars, stakkars taxisjåfør. Det er en lei uvane at jeg sjelden er i stand til å huske transportetapper i beruset tilstand, for det showet den mannen var vitne til i baksetet skulle jeg likt å ha kunnet gjenfortelle til utenforstående. Det er riktignok ikke første gangen jeg har gjort ukristelige saker i baksetet av en bil, ei heller baksetet av en taxi, men denne gangen er jeg rett og slett ikke hundre prosent sikker på hva som egentlig ble gjort. På den annen side fikk vi jo sitte på helt frem til stoppestedet, så jeg velger å tro at det ikke var for ille. Det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av, og det jeg ikke husker, har ikke skjedd.

Det viste seg at fyren bodde på Bøler. Ikke visste jeg hvor det var, men så har jeg heller ikke for vane å henge på østkanten. Etter bilturen hadde vi imidlertid opparbeidet såpass appetitt at å lete seg frem til riktig adresse var uaktuelt. Første hage fikk duge.

Ja, hage. Bak en busk. Oppetter en husvegg. Foran et stuevindu. Klokka seks en lørdag morgen. Ho mor ville vært stolt.

Etterpå ble jeg brått slått av en plutselig form for rasjonalitet, og jeg innså at å komme meg fra Bøler til Bislett neste morgen kom til å bli en strabasiøs affære. Så jeg sa til ham at jeg like godt stakk hjem med en gang.

"Ikke noe problem," sa han. "Pappa kan kjøre deg."

...

Jada. Faren hans kjørte meg hjem. Klokka seks en lørdag morgen. I min tilstand kan man bare gjette seg til hva jeg har lagt ut om i løpet av den bilturen, og jeg ville gladelig gitt høyrearmen til søsteren min for å ha vært flue på veggen ved det frokostbordet, for å si det sånn.

Hvilken lærdom man kan trekke fra dette, spør du? At jeg fremdeles har lang vei å gå før jeg kan skryte på meg at jeg har blitt voksen.

Og at det er jævlig gøy å fremdeles være barn.

Nylig skjedde noe som er litt vanskelig for meg å snakke om. Jeg ble plutselig... glad. Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg måtte skjerpe meg, men som vanlig hadde jeg vanskelig for å ta imot ordre. Så det har fremdeles ikke gitt slipp. Det hjelper jo ikke at det er midtsommer i mars, kafébesøk i solværet dag ut og dag inn, eller - på toppen av det hele - snart påske. Jeg er som kjent sykelig opptatt av gode, gammeldagse høytider (jul og påske, ikke Halloween og Valentine's Day), så det er ikke umulig at det er skiturene, påskekrimmen og de gule kyllingene som får det til å rykke i endorfinene.

Okke som er det jo selvfølgelig vanskelig for en innbitt kyniker å måtte gi slipp på prinsippene sine. Har man omsider, etter et langt liv og en ekstra krevende vinter, fått bragt på det rene at livet er en kamp i evig motbakke, passer det dårlig å bli våryr. Jævlig dårlig.

Ikke finner jeg noe frustrerende å skrive om heller, for jeg vil jo bare høre på banal popmusikk, leke i gatene på høye hæler og være generelt fantastisk. Derfor nøyer jeg meg med en recap. Dette har jeg gjort siden sist:

- Blitt et år eldre (hvis det i det hele tatt er fysisk mulig).

- Hatt noen veldig ålreite turer på byen, samt vært på en av mitt livs mest bisarre etterfester.

- Spist vårens første reker.

- Spist vårens første is.

- Drukket øl.

- Drukket vin.

- Rota med en fyr eller tre.

- Hatt litt sex.

- Vært på mammutsalg.

- Blitt hekta på Paradise Hotel.

More to come når jeg blir grinete igjen.

Blogging står beklageligvis ikke like høyt på lista over prioriteringer når det begynner å bli vår i luften, og man heller kan sprade rundt på gata og sniktitte på vinterbleke gutter som endelig begynner å vise litt hud igjen. Sorry, ass. Det er fælt å si, men til tross for at jeg i utgangspunktet er et vintermenneske, er det ikke til å unngå at sommer i mars gjør noe med libidoen. Grrr!

Hva jeg tenkte på for et par måneder siden, er ikke lett å si. Jeg vil vel for faen ikke ha kjæreste! Fuck det. Det finnes ikke et skarve mannfolk der ute som har det som trengs for å håndtere meg, og da kan det jaggu være det samme. Jeg har fortært nok guttunger i mitt liv, og har til dags dato fremdeles ikke klart å finne en som er verdt å jobbe for. Tanken på å måtte ta hensyn til et annet menneske i tillegg til meg selv, gir meg dessuten hetetokter.

Så alle kan roe seg ned; voksesmertene har gitt seg for denne gang. Det er snart sommer, jeg er på flørter'n, og man er ikke eldre enn man føler seg. All is well in the land again.

Det har kanskje ikke gått folk hus forbi at jeg er oppsiktsvekkende glad i skiskyting. Med andre ord kommer det muligens ikke som noen overraskelse at jeg storkoser meg innendørs nå for tiden, i og med at det fra 1. til 11. mars er VM i Ruhpolding. GIRA!

Jeg sitter faktisk og skriker så høylydt til TVen at enkelte av de jeg bor med ser seg nødt til å rømme huset. Jeg er ikke akkurat kjent for å utvise så mye engasjement utover eget liv og laden, så når det først eksploderer - og i tillegg på grunn av idrett - er det ikke rart at folk blir skremt.

Som jeg har vært ærlig om tidligere, skorter det imidlertid på patriotismen. Misforstå meg rett; jeg håper selvfølgelig alltid på norsk gull, men samtidig har jeg tapt mitt hjerte til Simon (Fourcade, for dere som ikke er på fornavn med ham), og han er tilfeldigvis fra Frankrike.

Mannen er unektelig kjekk å se på, han har et smil som smelter selv den bitreste grinebiter, og han virker uvanlig veloppdratt til å tilhøre dagens ungdom. Eller, ungdom og ungdom, han er til alt overmål på min egen alder. Han ligner i det hele tatt foruroligende mye på noe jeg kunne funnet på å kalle drømmemannen.

Derfor var det ikke bare Frankrike som jublet for sølvmedaljen han så velfortjent fikk på tirsdag. Det ble jublet en hel del på en viss toroms på Bislett også. Personlig unte jeg ham den etterlengtede førsteplassen, for fyren har aldri vunnet en verdenscupseier, men greit nok. Jeg har så klart troen på at den dagen kommer før eller senere. Uansett er han en gullgutt her i gården, hihifnisfnisjegersålame.

Men jeg er tilsynelatende ikke den eneste som har fått øynene opp for denne skjønningen, for i NRKs VM-studio ble han utfordret til å danse i studio dersom han tok en medalje i løpet av mesterskapet. Hvilket han altså gjorde. Og på toppen av det hele, sto han ved sitt ord. Det synes jeg alle må få med seg, (fra 20:30).

Mange vil vel påstå at dette er en tanke banalt, men sukk. The heart wants what the heart wants. Gamla er nok aldri så lite forelsket.

(Har noen skjønt av bloggtitlene at jeg liker bokstavrim, eller?)

Siden det har gått ei uke siden forrige livstegn, uroer kanskje mange seg for at jeg har stagnert der ute på bygda. Men den gang ei, jeg er forlengst tilbake i Oslo. I og med at jeg hadde skaffet meg helgepass under årets by:Larm ved å jobbe litt for festivalen i forkant, tenkte jeg nemlig at jeg like godt kunne være litt hipsterkulturell og få med meg et par-tre konserter.

Misforstå meg rett; jeg liker festivaler. Men jeg foretrekker den typen som avholdes i siviliserte former, og da snakker vi i første rekke om kunst, film, litteratur og denslags. Musikkfestivaler avholdes beklagelig ofte på åkrer og enger hvor jeg strengt tatt ikke har noe å gjøre. For det første er det ikke terreng for høye hæler, og for det andre må jeg enkelt og greit ha tilgang til daglig dusjing. Roskilde, for eksempel? Hadde ikke dratt dit om jeg hadde fått betalt for det engang.

Ironisk nok har jeg av en eller annen grunn gått hen og skaffet meg foruroligende mange venner som synes det er aldeles toppers å plaske rundt i gjørma iført Converse, den samme mascaraen sjette dagen på rad, samt en ånde som stinker øl, tyggis og gudene vet hva av kroppsvæsker. Mange av dem turer rundt på musikkarrangementer uti alle slags huttiheiter året rundt. Slikt føler jeg verken lysten eller kallet til, men by:Larm er derimot et hederlig unntak, siden det tross alt arrangeres midt i byen. På asfalt, innendørs, og med tilgang til ordentlige toaletter.

På fredag karret jeg meg derfor helt opp til Stratos for å vugge legemet til IGNUG, et dansk synth-band med stor sans for neon, surrealisme og sensualitet. Resten av kvelden gikk jeg rundt og nærmest tryglet folk om å se dem dersom de fikk muligheten, for det var en aldri så liten utadæsjælopplevelse av en live-opptreden. Og jeg var til og med edru - enn så lenge. Da jeg omsider lot meg overtale til et aldri så lite vinglass, ble det imidlertid fort et par-tre-fem til. Seks timer senere befant jeg og omtrent femtini andre oss på et av byens hotellrom; endatil en såkalt kongesuite, hvor det etter sigende ble herjet og sablet champagneflasker i hytt og gevær.

Da jeg våknet neste morgen, hadde jeg en besynderlig følelse av å ha klina med noen, men kunne av åpenbare grunner ikke vite helt sikkert. Da samboer nr. en - som jobbet under hele festivalen - kom hjem senere, sa hun; "Hører at du hygget deg i går. Klina fikk du gjort også, ifølge folk."

"Morsomt at du sier det," sa jeg, "for det føles jaggu slik ut. Men jeg aner ikke med hvem."

"Joda. Sjefen."

Hehe. Se det, du.

Lørdagen var ikke stort bedre. Mer om det en annen gang, men for min del ble by:Larm 2012 i hvert fall avsluttet på et hotellbad i selskap av to tjue år gamle gutter og en pappeske full av stjålet alkohol. Og jeg kom ikke hjem før halv tolv. Neste dag. Via trikken. Må ha vært et ualminnelig fresht syn, kan jeg tenke meg.

Og enda var det som sagt en skarve byfestival. Er det rart jeg ikke orker tanken på alt dette i tillegg til telt, vær og vind, og ingen tilgang til skikkelig kroppsvask?

Jeg dristet meg som kjent til å se på finalen i Melodi Grand Prix denne helga, og oppdaget til min overraskelse at jeg sitter på et engasjement som ikke kan bety annet enn at jeg har vært tidenes MGP-skrulle i et tidligere liv. Jeg stemte til og med(!) Men det er såpass flaut at jeg ikke kommer til å fortelle det til noen, altså.

I ettertid leste jeg imidlertid et par artikler i diverse nettaviser, og ble rent ut sagt sjokkert av hvor hatske enkelte folk tillot seg å være i kommentarfeltene. Voksne mennesker som man skulle tro hadde anstendighet nok til å finne seg for gode til å rakke ned på en knapt fireogtjue år gammel debutant de strengt tatt ikke vet en tøddel om, satt bak tastaturene sine - uten andre problemer her i verden enn at de sikkert hadde spist en lørdagstaco eller to for mye tidligere på kvelden - og spydde edder og galle over hvor forferdelig fælt resultatet var.

Rett skal være rett; det er ikke til å stikke under et baksete at jeg har lett for å la meg affisere av et pent fjes, så at den godeste Tooji har et ansikt jeg kunne slikket til beinet, og et sett hofter jeg gladelig ville ridd langt inn i solnedgangen, kan ha veid tyngre enn kvaliteten på selve sangen. Okke som; ikke at jeg er noen ekspert på området, men av det startfeltet vi satt med, tror jeg nok at vinnerlåta er et av bidragene som vil ha best sjanser i Baku.

At folk ikke er enige i det, er for så vidt helt i orden, men argumentene mot Tooji gikk ikke først og fremst på kvaliteten. De gikk på hudfargen hans.

I 2012 er dette faen meg uholdbart. Noen lesere syntes det var ille at Norge for andre året på rad sendte en "utlending," mens andre sverget å aldri mer betale skatt til et land som "hatet sin egen kultur." Det ble ropt om rigging fra både NRK og den rødgrønne regjeringa, konspirasjoner i regi av det muslimske miljøet, og hvor naive folk flest er som ennå ikke ser hvor utspekulerte og late innvandrerne i dette landet er.

Jeg blir helt svett, jeg.

Diskusjonene gikk i hovedsak ut på hva som er typisk norsk, og at Tooji Keshtkar i alle fall ikke er det. Hvilket forvirrer meg. Han kom hit i sitt første leveår, har tatt utdannelse og jobber i noe så matnyttig som barnevernet. Han snakker språket flytende og betaler så gladelig man kan sin skatt til staten. Han bidrar like mye til samfunnet som enhver annen - han bidrar jaggu meg mer enn hva jeg gjør - og betrakter så vidt jeg kan se Norge som sitt hjemland. Til alt overmål virker han dessuten både ydmyk og takknemlig for alle mulighetene han har fått. Jeg begriper ikke hvorfor han likevel på død og liv skal anses som utlending bare fordi han har en mørkere tone i huden enn flertallet. Er ikke fyren et strålende eksempel på vellykket integrering? Er han ikke faktisk et eksempel til etterfølgelse, og en vi her til lands bør være stolte av?

Av ren nysgjerrighet; hva med de fremtidige barna til Tooji? Og barnebarna? Oldebarna? Hva skjer med norsk-iranere, norsk-pakistanere og norsk-afrikanere som en vakker dag har bodd i Norge i fem-seks generasjoner og ikke lenger har noen tilknytning til landene forfedrene kom fra? Skal de fremdeles ikke få kalle seg norske, kun på grunn av hudfargen? Jeg har ingen forståelse for denne trangen til å sette mennesker i boks, enten det gjelder hudfarge, seksualitet eller religion. Når skal vi innse at mangfold er en styrke, og ikke en svakhet? Etter i fjor sommer finner jeg det rett og slett hårreisende at det fremdeles snakkes om "dem" og "oss."

Men tilbake til MGP, trivialitetenes ultimate arena, og hvor viktig det tilsynelatende er for dette landet å sende noe såkalt representativt. Jeg kan oppriktig talt ikke se at årets bidrag er så til de grader utenlandsk, hva nå enn det måtte bety. Ja vel, så hører man et par eksotiske trommerytmer i ny og ne - big deal. Bortsett fra det synes jeg den føyer seg seg greit inn i rekken av tradisjonelle MGP-poplåter. Så kan man dessuten spørre seg hvor "norske" de tidligere vinnerbidragene våre har vært. Jeg har nemlig slått opp i historieboka: Elisabeth den-gang-Andreasson utgjorde halvparten av Bobbysocks i 1985, men hun var importert fra söta bror. Secret Garden vant ti år senere, med en frontfigur fra Irland. Og nasjonalskatten Alexander Rybak kommer da vitterlig fra Hviterussland.

Kan ikke huske å ha lest om noen som har klaget i disse tilfellene. Eller finnes det ulike grader av "utlending"?

Nå er det ikke meningen å generalisere, men jeg mistenker at mange av disse surmulende kritikerne er de samme som syntes Plumbo var sabla fine og ordentlig norske greier, og i så fall taler jeg vel uansett for døve ører. Antakeligvis er jeg nemlig ingen ekte Ola Nordmann i deres øyne, for jeg har verken iPhone, flatskjerm eller Nintendo Wii.

Heia Tooji, sier jeg, prinsen av Persia og prinsen av Norge.

Av årsaker som ikke er av interesse for denne bloggen, er jeg i disse dager en liten tur innom hjembygda mi. I og med at jeg er på en aldri så liten selvpålagt rehab etter forrige uke, passer det meg egentlig greit. Jeg ankom den vesle gata de våger å kalle sentrum i går, og hastet selvfølgelig sporenstreks til nærmeste venninne. Gadd jo ikke sitte hjemme og se på Skavlan med foreldrene mine, liksom.

Hadde ikke akkurat planlagt en sen kveld, men siden nevnte venninne er identisk med hun som sto for den famøse Sambucca-kvelden, burde jeg strengt tatt ha visst bedre. Jeg forsøkte å foreslå at vi skulle finne på noe annet enn å drikke, men det kom visst ikke på tale. Hun kalte meg til og med gammel. Det kan jeg jo ikke leve med, så jeg stjal med ei halvfull rødvinsflaske hjemmefra og møtte pliktskyldig opp på trappa hennes - hvor hun allerede var på god vei ned i whiskeyflaska.

Var jo bare å brette opp ermene, da.

Men ta det med ro; kvelden ble ikke så utagerende som man på forhånd kunne ha fryktet. Vi hadde begge vett nok til å holde oss hjemme, og vi satt stort sett i saccosekker foran ovnen og røyket og drakk whiskey. Kunne for så vidt skrevet side opp og side ned om all sladderen som ble utvekslet, men. Til slutt begynte jeg imidlertid å fable om at det fantes flere til stede, så dermed tok jeg hintet og takket for meg. For ja, jeg hallusinerte. Trodde det var vorspiel med stua full av folk. Helt vilt.

Gåturen hjem husker jeg naturlig nok ikke, men jeg finner det beklagelig at rånerne åpenbart har funnet bedre ting å gjøre på fredagskveldene enn å kjøre fulle folk. De sitter sikkert i kjelleren og røyker hasj, kan jeg tenke meg. Kidsa nå til dags, ass. Savner gamle dager, jeg.

I dag er det lørdag, men min gamle mor har bedt meg innstendig om være hjemme for litt kvalitetstid, så da må jeg vel det. Skylder henne kanskje såpass etter at hun en gang på 80-tallet måtte gjennomgå en over et døgn lang fødsel fordi jeg var litt i overkant motvillig til å komme til verden. I kveld skal jeg derfor sitte inne og se på finalen i Melodi Grand Prix... Siden Benedicte Adrian - som for noen uker siden skremte vannet av meg mer enn Hufsa i sin tid gjorde - ikke kom seg videre, satser jeg på at det kanskje blir en overkommelig opplevelse.

Ikke overraskende har jeg dessuten litt sans for denne Tooji. Med etnisk anslag, hettegenser og skinnjakke er han erfaringsmessig noe jeg fort kunne ha våknet opp med en søndag formiddag. Bortsett fra at i Toojis tilfelle synes jeg muligens fnisinga og hoftevrikkinga er en tanke suspekt. Knekk i håndleddet, hvis du skjønner hva jeg mener.

Dette kommer antakeligvis til å virke som verdens mest random blogginnlegg, men samma det. Noe må jeg jo skrive om. Min nylig tilbakelagte og altfor lange utflukt til Lillehammer kom nemlig ikke uten sin pris: Jeg fikk ikke vært i Holmenkollen forrige helg.

Hold dere fast nå, men jeg er faktisk en overraskende stor tilhenger av... skiskyting. Synes det er vilt spennende. Type sitte-å-skrike-til-fjernsynsapparatet. Type kan-ikke-bli-med-å-shoppe-fordi-det-er-verdenscup. Type faktisk-merke-seg-statistikken-til-de-ulike-løperne. Det var det vel ingen som trodde, hæ?

Kort fortalt lå det i kortene at jeg skulle gjøre det enhver god Osloboer bør gjøre i ny og ne; stille opp i Holmenkollen å heie på den spreke ungdommen vår. Jeg hadde planene klare. Varme klær. Kakao. Wienerpølser på termos. Gjerne flagg på kinnene, for den saks skyld. Selv om jeg foreløpig ikke hadde funnet en eneste sjel som ville være med meg.

I verste fall kunne jeg for så vidt sikkert ha ringt ekspertkommentator Ola Lunde, siden han er svirebror med ingen ringere enn min gamle far.

Men det ble jo ikke noe av det som utvilsomt ville blitt en opplevelse av de sjeldne. Jeg på verdenscuprenn, liksom. I trenchcoat og kilehæler. Hadde garantert fått sneket meg inn i TV-sendingene. Og Hegle Svendsen som vant og greier. Stemning. Jeg gremmes en smule.

På tampen føler jeg at jeg imidlertid bør komme med en liten innrømmelse; det er egentlig ikke de norske skiskyttergutta jeg har tapt mitt hjerte til. Det er de franske. Eller rettere sagt én spesiell franskmann.

Simon Fourcade, heter han. Sukk. I Holmenkollen slo han til med en 18., en 19. og en 45. plass. Dere vet, jeg har alltid hatt sansen for vinnere. (Men han er egentlig ganske god, altså; tidligere i verdenscupen kan han vise til opptil flere pallplasseringer!)

Desto mer interessant er det kanskje at treffprosenten hans på liggende skyting er 97 prosent. Kan dette med å treffe blink liggende, med andre ord. Blunk, blunk. Jeg sier ikke mer.

(Det er selvsagt han i hvitt. Og ja, jeg er klar over at dancemovesa kan virke en tanke homo.)